For mange av oss som har fulgt Motorpsycho en stund, er et nytt album med bandet en høytidsstund. Man går rundt i ukesvis før albumslipp, og er spent på hvordan ting høres ut. Hva har de funnet på nå? Det eneste man kan forvente er i alle fall at man ikke har noen anelse i hvilken retning de har gått. Og det er det som er så flott med Motorpsycho. Det eneste forutsigelige med dem er at man ikke kan forutsi noe som helst av hva de kommer opp med på neste plate. Og det kan jeg si stemmer etter å ha hørt dette verket en del ganger. Dette er virkelig en høytidsstund av en plate. De har sluppet et mesterstykke av et dobbeltalbum som på mange måter oppsummerer hva de har holdt på med siden starten i 1989.
Snart 34 år etter debuten Lobotomizer (1991), har de vært innom hardrock, grunge, pop, indie, jazz, country, psychedelia, viser, folk, kraut og ikke minst prog. Og sikkert enda flere sjangre også. Men alt gjøres med en tydelig signatur. Uansett hvor mange uventede grep de tar, og hvor overrasket og sjokkert jeg blir, så låter det utvilsomt Motorpsycho. Og det er denne signaturen som er så tydelig på deres selvtittullerte nye album. Vanligvis blir en tittel med samme navn som bandet brukt på debutskiva, men her har de valgt å bruke det på fullengder nr. noen og tredve (litt usikker her, må jeg innrømme).
Etter mer enn tre tiår har de en egen evne til å fornye seg, og utvikle seg. De står aldri på stedet hvil, og det er aldri snakk om å lage den samme plata to ganger. Men samtidig tar de seg den frihet med å hinte til en eller annen låt. Det er ikke bare tittelen på låta Neotzar (the second coming) som hinter om at det er en slags oppfølger til Psychotzar fra det andre albumet i Gullvåg-trilogien The Crucible fra 2019. Det er tydelige hint i riffinga, uten at det er snakk om å gjenta seg selv. Det er heller en slags variasjon over et annet tema. Låta er en mastodont av et progrockepos i mange deler, med en varighet på 21 minutter, og er utvilsomt et av høydepunktene på plata.

Andre låter som jeg vil trekke frem er den 11 minutter lange krautnytelsen Baltazaar og den atskillig kortere The Comeback, som er en deilig og svært groovy rocker med gitarer fra både Snah og Reine Fiske, og vakre vokalharmonier mellom Bent og Snah. Ellers spiller Olaf Olsen fra Bibgbang trommer på to av låtene, og Ingvald Vassbø fra Kanaan og Full Earth gjør trommejobben på seks av dem. Thea Grant bidrar med vokal på første del av nevnte Neotzar og Mari Persen spiller diverse strykeinstrumenter på den vakre Laird of Heimly.

Oppsummert vil jeg si at plata er intet mindre enn et mesterverk som jeg ikke ville endre noe på, og der hver låt passer inn i helheten. Om dette er deres beste album skal jeg la andre få avgjøre siden den nok fortsatt er i ferskeste laget, men jeg har en sterk mistanke om at herrene Sæther og Ryan ikke har laget sin beste plate ennå. Tiden vil vise om jeg har rett. Inntil videre må denne plata få plass i samlingen din.

Glenn Fagervik

Tracklist
Lucifer, Bringer Of Light
Laird Of Heimly
Stanley (Tonight’s The Night)
The Comeback
Kip Satie
Balthazaar
Bed Of Roses
Neotzar (The Second Coming)
Core Memory Corrupt
Three Frightened Mokeys
Dead Of Winter